Stephan Vågenes:
Lofoten

Etter å ha nylig kommet hjem fra en tur hovedsaklig bestående av buldring og sportsklatring, fristet det med litt trad-klatring, så jeg rekrutterte Marius, og vi satt kursen mot Lofoten for en to-ukers tur.
Etter en lang dag med fly til Bodø, 6 timers venting, tre timers båttur til Svolvær, og en kombinasjon av haiking og gåing, slo vi opp teltet ved gratiscampingen rett under den kjente Gandalfveggen, ca 2 km fra Henningsvær.

Siden vi ikke hadde transport, eller noen spesielle ruter vi ville klatre, konsentrerte vi innsatsen på nærområdet, og dagene gikk med til å klatre klassikere(med under to uker i området gjorde vi det enkelt og valgte ut rutene med mest stjerner i føreren) i gåavstand fra leiren.

Livet i leiren ble fort kjedelig, så nesten daglig haiket vi eller gikk inn til Henningsvær for å proviantere, men først og fremst for å sitte på klatrekafeen å spille kort og spise blåbærpai.
Kanskje var det litt for tidlig i sesongen, men det var skuffende å se at i stedet for et livlig klatremiljø som man ville forventet på en slik plass, måtte vi slåss om plassen med tyske bobilturister og lokale alkoholikere.

Tiden gikk altfor fort, og før vi visste ordet av det var det på tid å dra hjem, og vi valgte å reise inn til svolvær en dag tidligere for å klatre Svolværgeita.
Selvfølgelig regnet det, men siden det var siste dagen vi hadde anledning, bestemte vi oss for å trosse været å sette avgårde.
Det skulle vise seg å bli den beste dagen av alle.
I tykk tåke, med bitende vind og regnskyll av variererende styrke, gyvet vi løs på 1910-ruta, den samme som Bryn, Rubenson og Schjelderup benyttet under førstebestigningen.
Halvveis opp første taulengden hadde jeg mistet all følelse i fingrene, men i god gammeldags stil var det mest kroppstung klatring på store tak, så det var mulig å klore seg oppover.
Marius var så kald og forkommen allerede at han nektet å lede mer og ville helst snu, men etter å ha snudd på vårt halvhjertede forsøk på Presten tidligere på turen, var jeg fast bestemt på å i hvertfall nå èn topp i løpet av turen, og bestemte meg for å lede resten.

Etter en fantastisk andre taulengde som var utrolig morsom selv om jeg ikke hadde følelse i fingrene, og måtte se etter på hvert håndtak for å forsikre meg om at jeg faktisk holdt meg fast i noe, var det bare en kort sjarmøretappe igjen, og vi stod endelig på toppen av Storehorn(det største av de to hornene).
Selv om deler av Lillehorn raste ned i 2006, er det fortsatt fullt mulig å hoppe mellom hornene, men vi hadde mer enn nok med å klore oss fast på den regnsleipe toppen, og var uansett så våte og kalde at det var uaktuelt å oppholde seg der mer enn ytterst nødvendig, og den medbrakte champagneflasken ble bært ned igjen uåpnet.
Vi brukte 6 timer opp og ned igjen, kanskje en ny omvendt farts-rekord, men vi var enige om at det var en fin avslutning på en fin tur.

Et par bilder kan sees på http://picasaweb.google.com/stephan.gaassand/Lofoten#slideshow/5491637516693671106

- Stephan